Kånå mi har bursdag i dag

I dag e det akkurat 32 år siden eg satt med ei nydelig jenta i armen min. Hu hadde bursdag og me feirte at hu blei 17 år. Någen få dagar ittepå va me kjerestar på forrektigt. I dag e det nøyaktig 31 år siden med forlovte oss, på hennes 18-årsdag. Me satte ringane på kverandre i ein park på Stord. I dag e hu akkurat 49 år, bare to månar yngre enn meg. Ein fin alder.

I dag va me på Ostahuset og hadde et godt måltid og ein god prat, bare oss to. Me e fortsatt kjerestar, og me kjenne kverandre godt, på godt og vondt. Fortsatt holde hu ut me den tøysete, tydelige og alvorlige matematikaren som stadig konstatere at regnestykket går ut med et stort pluss, i hvert fall for meg. Någen minusar, men desidert mest plussar.

Eg legge denne bloggen ut på Facebook, men eg bryte ikkje prinsippene mine. Eg gratulere nemligt ingen med dagen på Facebook. Men på blogg kan eg gjør det, så gratulere med dagen, kånå mi! Eg elske deg.

(PS: Eg e heilt sikker på at du e fornøyd med presangen du fekk, siden du kjøpt’an sjøl)

Hvor er den andre sokken?

Jeg vil nå ta opp en sak som har fått alt for liten oppmerksomhet, en sak som skaper mye frustrasjon, ja, til og med overtro. Det er den store gåten, det uløste mysteriet om den ene strømpen som forsvant. Da snakker jeg ikke om noe ullsokk i Orderudsaken, men det som jeg opplever gang på gang. Ja, ikke bare jeg, men mystisk mange andre også.

Jeg har en skuffe full av ensomme strømper. Jeg har kastet poser fulle av slike single sokker som savner sin like. Blå, grå, mønstrete, sokker med alle mulige slags dekor og symboler. Jeg gjemmer på dem så lenge jeg tror det er håp om å finne den andre sokken.

Når klesvasken skal legges sammen er det stadig sokker som plutselig er alene. Jeg finner ikke den andre sokken. Spiser vaskemaskinen sokker?

Bare en sokk er en sokk for lite. Om du ikke bare har en fot, da. Eller om du er så fleksibel, alternativ eller kanskje moderne at du kan bruke to forskjellige sokker på føttene.

Hva kommer dette av? Hvorfor skjer det igjen og igjen. Samlingen av ensomme sokker vokser stadig. Det er kanskje ikke så mystisk, når jeg tenker meg om. Det kan gå hull i sokker, og jeg er nødt til å leve med at kona mi ikke stopper sokker, slik min mor gjorde. Ikke bare nekter hun å stoppe sokker. Når hun finner en sokk med hull, kaster hun den, selv om jeg synes det er godt med litt sirkulasjon i sokken. Da blir den hele sokken ensom, men ikke kastet.

Det hender vel også at sokker blir tatt av føttene litt sånn i hytt og pine. En sokk her, og en sokk der, og da blir det fort at sokkene kommer bort fra hverandre.

Jeg har nå innstilt meg på at sokker bare forsvinner, og jeg leter ikke etter svar på alle livets uløste mysterier. Men jeg har funnet løsningen når det gjelder sokker. Heretter blir det bare svarte sokker på meg. Sokker av samme slag, slike som det ikke forskjell på høyrefot og venstrefot.

På denne måten blir det aldri mer enn en ensom sokk om gangen. Dukker det opp en ensom sokk til, er jeg helt sikker på at jeg har en som passer for denne. De to ensomme slås sammen og så er det plutselig ingen ensomme igjen. Genialt!

Jeg kjøper inn noen kartonger og så trenger jeg ikke å fornye før den nest siste sokken blir borte.

Kristi Himmelfartsdag

Dagen i dag er knallrød, dobbelt så rød som vanlig. Det er både høytidsdag og helligdag, grunnlovsdag og Kristi Himmelfartsdag. Om det har vært liten oppmerksomhet rundt det vi som barn kalte ”himmelspretten”, en kjærkommen ekstra fridag i mai, er oppmerksomheten om mulig ennå mindre i dag.

Derfor roper jeg et himmelhøyt hipp hurra for Kristi Himmelfart i dag! Ja, jeg feirer også 17. mai, men prøver intenst å få fram budskapet om at Jesus dro opp til himmelen, med lovnad om en gang å komme tilbake. Hvert år, nøyaktig 40 dager etter 1. påskedag, markerer vi dette, i hvert fall på kalenderen.

Kristen tro handler nettopp om dette, tro. Tro på det som er utrolig. Jeg tror at Jesus stod opp fra de døde og vandret omkring blant sine venner i førti dager før han tok dem med på et fjell og sa: ”Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»  Så skjer det utrolige: Han ble løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» (Apg. 1.8-11)

Dette utrolige tror jeg på og Jesu ord om spredning av evangeliet til jordens ender har blitt til virkelighet. Jesu oppdrag til disiplene er fortsatt gyldig for oss som kaller oss kristne. Derfor ser jeg i dag på alle norske flagg og takker for at det blå korset minner oss om han som vi kaller verdens frelser og en gang skal komme igjen!

17. mai-tale. Mor Norge, vårt fedreland!

Gratulerer med dagen alle landsmenn! I dag tenker vi nordmenn i fedrelandet vårt på Eidsvollsmennenes arbeid med Norges grunnlov. Vi går mannsterke i tog og synger om fedrene som har kjempet og mødrene som har grett. Vi synger på vårt morsmål og takker Gud, vår far, for at vi har dette fagre, frie landet. Mor Norge, vårt fedreland.

Kari og Ola nordmann

Vi er menn og kvinner, gutter og jenter. Jeg ønsker meg et land der vi fortsatt kan bruke disse kjønnsbegrepene, et land der menn kan være menn og kvinner kvinner, et land der menn og kvinner er likeverdige, men ikke like.

Når vi hyller vårt røde, hvite og blå korsmerkede flagg er også min bønn at korset skal være et symbol på mer enn en kristen kulturarv og historie. Jeg ber om at Gud skal se til folket vårt og at flest mulig av oss skal tro på korsets budskap om at Jesus ga oss en åpen adgang til Gud. Jeg ber om at grunnloven og denne kristne grunnvollen skal være to sider av samme sak, i Norge.

Jeg ber om at fedrelandssalmene og -sangene skal kunne bruke kjønnsbegrep, ikke bare om oss brødre og søstre, men også om Gud. I Herrens bønn ber vi til Gud som far, men vi nedgraderer den fullkomne Gud om vi ikke skulle være sikre på at han også har alle de beste kvinnelige egenskapene. Jesaja sier at som en mor ikke kan glemme sitt diende barn, kan Gud ikke glemme oss.

Jeg ber om et samfunn der vi kan ha kjærlighet til hverandre, en kjærlighet som er gitt av Gud og går på tvers av rase, kultur og kjønn.

Tankeløs stabling i oppvaskmaskin

Helt siden oppvaskmaskin kom i hus for flere tiår siden har en stor frustrasjon overskygget gleden over å slippe å vaske opp alt for hånd. Det vil si, ikke når jeg alene tar meg av rydding og plassering av skitne kjørler og bestikk, kun når andre husstandsmedlemmer og gjester setter kopper og kar inn tilsynelatende uten mål og mening.

Slik bør det minimum være !

Jeg overraskes stadig. Til tross for gjentatte presisinger av hvor den optimale plassering av tallerker og teskjeer er, lærer de åpnbart aldri.

Tallerker settes inn hulter til bulter, etter ulik størrelse, ja, til og med skjevt og for tett på nabotallerkenen. Gafler og kniver settes usystematisk i kurven. Det sløses med plassen og noen, jeg sier ikke hvem, setter inn glass eller tallerker der det egentlig er for trangt.

Hva er folk laget av? Hvordan kan de leve med et slikt rot og fullstendig mangel på symmetri og sans for det vakre i en effektivt og ryddig stablet oppvaskmaskin? At tømmingen av den ferdigvaskede maskinen etterpå går som en lek er tydeligvis også en fraværende oppdagelse!

Nei, om folk bare hadde lært seg oppvaskstabling hadde verden blitt et bedre sted å leve. I hvert fall min!

Hva var det jeg sa?

Man sier ofte at det er lett å være etterpåklok. Men selv om det er lett er det ikke det samme som at det er dumt. Etterpåklokskap er ikke så dumt som mange vil ha det til. Vi gjør lurt i å lære av historien og våre feil. Vi kan også lære av de gode og rette valg som vi og andre har gjort.

Men enda bedre enn å være etterpåklok, er å være forhåndsklok. Kanskje et nytt ord, men jeg synes det er godt.

Mange sier ”Hva var det jeg sa?”. Det gjør jeg også, men jeg tenker det oftere enn jeg sier det. Og hvis jeg sier det, må jeg i hvert fall være sikker på at jeg faktisk sa min mening den gang, i tide og på rett sted.

”Hva var det jeg sa”, bringer sjelden mye godt med seg, annet enn at vi fremhever oss selv, at vi tydeligvis hadde rett… men det kan jo gjøre litt godt, for gamle Adam.

Verre er det når folk sier. ”Jeg var egentlig imot det”, men de sa aldri klart meningen sin. De tidde eller jattet med.

Jeg oppfordrer oss alle til å si hva vi mener, i hvert fall hvis det er noe som vedkommer oss. Er det noe vi er imot, så begrunn det og foreslå gjerne et bedre alternativ.

Jeg liker å høre andres mening. Det kan påvirke meg. Og jeg sier ofte hva jeg mener selv. Da vet folk hvor de har meg. Jeg har funnet ut at det svarer seg, i lengden, selv om det har kostet meg noe personlig.

Godt er det i ettertid å kunne si eller tenke ”Hva var det jeg sa”, når jeg fikk rett. Men enda større inntrykk gjør det når jeg sier ”Jeg tok feil”. Det hender også, og den etterpåklokskapen kan jeg lære av.

Kommer hunder til himmelen?

Jeg er opptatt av store og små spørsmål,  og ikke minst de evige spørsmål. Slike vi aldri får svar på og slike som dreier seg om evighet. Vi skal ha respekt for alle oss som tror på en himmel, men vi skal og ha respekt for de som setter dyr himmelhøyt på skalaen over viktige ting i livet. Da blir spørsmålet som den kristne, konservative avisen Dagen stilte den 20 april i år, svært viktig. ”Kommer dyr til himmelen?” spurte de. Og svarene var mange, og mer kompliserte enn jeg ventet.

St Bernhardshund må vel være av
de hunder med best mulighet for
å nå himmelen?

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg elsker skaperverket, er fascinert av alle slags dyr, men er ikke glad i hunder. For all del, jeg forstår godt at mange liker å ha hund, og jeg respekterer det fullt ut. Men jeg holder meg helst på armlengdes avstand fra hunder.

Kommer hunder til himmelen?

Jeg har jo tenkt meg dit, og er ikke himmelen et himmelsk og godt sted? Da er hunder i himmelen en selvmotsigelse, spør du meg. Og hvis der i tillegg skulle være all slags kjæledyr, som katter, marsvin og kaniner, blir jeg oppriktig bekymret.

Folk har i dag god råd, ikke minst hundeeiere. Stadig større summer brukes til veterinærer som skal kurere hunders store og små plager og forlenge livet. Et sunt kosthold, masse utstyr og gode fritidsaktiviteter for hunden prioriteres. Askespredning og hundegravstøtter med budskapet ”Vi ses igjen” gjør meg betenkt.

Og hvis dyr kommer til himmelen, kommer da både gode og onde dyr dit? Mennesker blir frelst, men kan hunder bli frelst? Og hva med alle andre små og store dyr?

Noen sier at det finnes en egen hundehimmel. Ikke meg imot, men det tror jeg lite på.

Jeg vet ikke mye om himmelen, og jeg vet ikke om vi skal spise der eller hva vi skal spise. Men finnes det ikke er dyr der blir det jo lite kjøttmåltider.

Ikke vet jeg, og Bibelen sier ikke noe om mulighet for evig liv for dyr.

Jeg har fått noe å gruble på. Det blir spennende å få svar. Den som overlever få se….

Stavanger e ikkje heilt perfekt. Har me snart fått et banesår?

 
Nå e eg kanskje illojal mot min store kjærlighet, Stavanger. Eg skrive, vel og merka litt kamuflert på siddisdialekt, ikkje te siddisar, men utlevere oss te folk som ikkje bor her, … ennå. Kanskje som ein advarsel mot å flytta hit, for det e trangt om plassen. Stavanger e faktisk ikkje heilt perfekt, sjøl om mange av oss like å tro det.

Den gang det var trolleybuss
i Stavanger

Husene e spinndyre, både å leia og å kjøpa. Men ennå verre e det på de fjorten, femten hovedveiane som e i byen. Me har trengt oss inn på bare 70 kvadratkilometer, i denne dyraste, rikaste og løgnaste byen i Norge. Me e 127 000 innbyggarar, i tillegg te ein del kyr, sauer og kalkuner som det e politisk enighet om at ska ver her. Eg har forresten sett både et esel og mange rådyr og. Koselig e det, syns eg. Tar me med nabokommunane, der Sandnes e ei egen by, ein slags utvekst på Stavanger, e me ca 230.000 innbyggare. Turistar og studenter komme i tillegg.

Någen av oss sykle og går te jobb og skole, men alt for mange kjøre bil. Ein og ein i bilane, som går så seint framøve at det hadde gått lika fort å spasera.

Adle har vært enige om at nye veiar, ei ekstra bru te Hundvåg, någen tunnellar, breiare veiar og någen drabelige rundkjøringar hjelpe. Bedre sykkelveiar går det og an å drømma om. Men det e kollektivtransporten som politikarane nå har satt fokus på. Ikkje bare nå, men i fjor og forfjor og mange år før det.

Bybane, ikkje trikk, e det som e løsenet. Ein sånn flotte så storebror i Bergen nå har fått, det har de planlagt i mange, mange år. Diskusjonane og utredningane har vært mange, ikkje om me ska ha banen, men kor han skå gå. Stavanger e ikke ein homogen dal eller et symmetrisk nettverk. Nei, fjordar og vann gir ekstra omveiar, folk bor her og der, og jobbe rondt omkring, spesielt mellom Sandnes og Stavanger. Det vil sei sånn omtrent på grensen, sånn at politikarane lettare kan krangla, kommunar i mellom.



I Bergen har de ein sånn ein..

Og når de så hadde fonne ut kor banen kanskje skulle gå, eller ikkje skulle gå, begynte de å regna, igjen. Mange regnsestykker og forskjellige svar. Ka kosta det å bygga og ka kosta det å driva banen? De e ennå ikkje enige, aent enn at det koste møje, eller alt for møje. Eg seie det igjen: Matematikk e viktig og det alt for mange som e alt for dårlige å regna!

Ka om me i stedet lage bedre veiar for buss, og sette inn ennå flerre bussar?. Vil ikkje det bli bedre og billigare. Jo, kanskje det, seie de nå. Politikarane diskutere seg blå og rød i fjese og ingen har foreløpig klart å få fram ein løysning så e så goe at adle e enige i.

Imens går tiå. Eg for min del har sagt det heila tiå. Finn ut ka det kosta å la adle bussar vera gratis, heila døgnet i heile Stavanger. Enkelt og greit. Mange flerre vill tatt buss, kvitta seg med bilen, i hvert fall ein av de. Me kunne fått råd te mange ekstra bussar og møje gratis bussing for det ein bybane koste å bygga og å driva. Og viss med plusse på bedre sykkelveiar og gratis sykkelservicestasjonar langs veiene ville det blitt god plass på veiane for de som enten må kjøra bil eller e så dumme at de ikkje har forstått at det e møje sunnare og billigare å sykla eller ta buss.

Hadde farfaren min levd nå hadde han reve seg i håret og sagt. Trolleybuss e tingen. Då får du både bane og buss på ein gang. Eg e klar te å legga opp det elektriska, for det gjorde eg på femtitalet då me hadde trolleybuss i Stavanger, hadde han sagt.

Kanskje eg skal lansera et tredje alternativ: Trolleybuss – Bane og buss samtidig! Då må vel adle ver fornøyd!

Alkoholreklame

Den pene Stavangerdamen tok affære. Hun så en av byens originaler ligge sørpe full på fortauet utenfor Vinmonopolet. Hun går resolutt inn i inngangsdøren og roper til ekspeditørene: ”Dere må komme ut, for reklameplakaten deres har falt ned!” Hun hadde definitivt et håndfast poeng!

Reklame for hva?

Vi har forbud mot alkoholreklame i Norge. Likevel har vi mange typer slik reklame. Jeg tenker på alle som i all åpenhet oppfører seg tåpelig i beruset tilstand, for ikke å si de som ødelegger sitt og andres liv, fysisk og sosialt.

Dette, sammen med den fulle mannen på fortauet i Stavanger, er også en slags reklame. I hvert fall må det kalles for sanne vitnesbyrd om hva alkoholbruk kan føre med seg, selv om bransjen ikke er glad for å synliggjøre denne store og stygge baksiden av medaljen.

Den polerte framsiden av medaljen står derimot bransjen bak. Ikke er den gratis heller. Store summer blir brukt til produktplassering og til å strekke den informative og journalistiske strikken alt for langt. Som avholdsmann reagerer jeg på de fleste avisers parløp med profittjagende vinprodusenter og importører, ved stadig å få presentert vinspalter og artikler om vindrikking og vindyrkingens fortreffelighet. Men alkoholreklame kalles dette ikke.

Terningkast og poeng gis til en rekke vintyper av A-Magasinets, eller hvem det skulle være, sin vinekspert. Navnene på vinene er lange og flotte, og flasker og etiketter er avbildet i all sin flotte design. Som avholdsmann, eller fattigmann eller tørrlagt rusmisbruker, blir vi med dette utsatt for en påvirkning som sier at vi går glipp av noe viktig, om vi ikke tar del i denne kulturen. Jeg får nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke unner middagsretter og min gane en perfekt tilhørende vin når jeg inntar et måltid.

Det er mye godt å velge i av drikke som ikke innholder alkohol. Jeg velger oftest vann. Da kommer maten til sin fulle rett. Å velge alkoholfritt er et fullverdig valg, og på ingen måte noe snålt som ofte må forklares, for ikke å si forsvares. Hvis det blir mer normalisert og akseptert å velge alkoholfritt i festlig lag, bidrar det også til å dempe drikkepress til alle de som ikke klarer å begrense sitt alkoholbruk.

Det er også forbud mot tobakksreklame i Norge, men jeg har til nå ikke sett journalistiske artikler med smakstester av de ulike tobakkstypene.

Hadde tobakk blitt oppfunnet i vår tid, hadde den blitt forbudt. Det er jeg sikker på. Hadde alkohol blitt oppfunnet i dag, hadde jeg gått inn for det samme. Medaljens bakside er en pris som er for høy til å forsvare dens framside.

Rad 13? Pingleflyselskap

I dag er det torsdag 12 april og jeg har igjen reist med fly, denne gang med SAS. Jeg skal ikke reise i morgen, men det er ikke fordi det da er fredag den trettende. Noen vil kanskje være ekstra engstelig for å reise en slik dato, men jeg er det ikke, ikke engang om avgangen skulle være klokken 13.

Når jeg skal velge flysete, velger jeg gjerne sete 13A, fordi det ofte er ved nødutgangen, med ekstra beinplass. Flaks om jeg sitter her hvis flyet trenger å evakueres! Noen vil si det bringer ulykke å sitte på rad nr 13, men en eventuell flystyrt er vel minst like ille for de som sitter på rad 12 eller 22?

Men som så mange ganger før opplevde jeg i dag at rad 13 ikke finnes. Nedover midtgangen tellet jeg meg fram til rad 11, rad 12 og så kommer plutselig rad 14? Mange gjør feil. De ser rad 12 og setter seg to rader bak og tror de er kommet til 15, men så setter de seg på rad 14 fordi rad 13 mangler?

Jeg måtte bare kalle dem for pingler. Det sa jeg til den kjekke flyvertinnen som stod ved rad 14. Med smil om munnen var vi begge enige i at de var noen feiginger som ikke turde å ha rad 13 i flyet. 13 er ulykkestall og noen passasjerer nekter kanskje å sette seg her? Eller tror selskapet at sjansen for flystyrt øker om de har rad 13 om bord.

Men her vil jeg komme med en grusom hemmelighet til både flyselskap og passasjerer. Rad 14 er den trettende raden vis rad 13 mangler. Ikke sett ut flere enn 12 rader om dere vil unngå rad 13! Lag heller korte og brede fly, men ikke med mer enn 12 seter i bredden!